Historien om Khajuraho og indiske rariteter

Det er mye aa si om indiske rariteter. Definisjonen av "galskap" maa vaere anderledes her nede. Eller som en indier sa til meg en gang; det er ikke noe som er "galskap" i India. Men det er ikke disse raritetene jeg tenkte aa skrive litt om, men de mer hverdagslige raritetene.

Vrikking paa hodet
Det er ikke en skrivefeil. Jeg mener vrikking, ikke nikking. Dette er noe man fort ser naar man kommer hit; folk vrikker paa hodet til deg i mange situasjoner, gjerne som svar paa et sporsmaal. Det er verken nikking eller risting. Og hva det betyr er heller ikke greit aa si, men det er en slags beroligende gest som betyr at alt er ok. Jeg har forsokt, men faar ikke taken paa vrikkingen. Espen derimot, han har allerede laert seg kunsten og vrikker paa hodet som en indier. Etter reaksjonene aa domme gjor han det paa riktig "sted" ogsaa.

Ja og nei og om aa prove
Man skulle tro at ord som ja og nei ikke var saa vanskelig aa forholde seg til. Men dette er India og her lonner det seg aa ha litt kulturell innsikt selv for aa tolke disse ordene. Indiere sier gjerne "ja" naar du spor om du f.eks gaar i riktig retning, men det betyr ikke nodvendigvis ja. De sier kanskje bare ja fordi de onsker aa vaere hjelpsomme og vil gi et ordentlig svar. Indiere spor alltid flere naar de lurer paa denne typen ting. De vet hva "ja" betyr.
Og saa var det "nei". Man skal aldri tro paa et nei fordi indiere rett og slett ikke sier nei hvis de har et alternativ. Som regel bruker de "jeg skal prove" istedet for "nei". Men de bruker altsaa ordet "nei", men det betyr ikke nei. Hvis man blir tilbudt noe i India er det hoflig aa si nei forste gangen. Indiere vil da sporre en gang til - og da skal man si ja. Det er en god regel aa alltid sporre tre ganger hvis man faar nei til svar i slike situasjoner. Faar du ditt tredje nei er det et faktisk nei. Dette her har vi sett paa naert hold flere ganger allerede som naar jeg spurte om rickshawsjaaforen vaar til Orchha ville ha en royk. "Nei", svarte han. "Er du sikker paa at du ikke vil ha", spurte jeg. "Ok - ja takk" sa han - og vrikket med hodet :)

Historien om Khajuraho
Jeg har vaert i Khajuraho to ganger for, og tenkte jeg skulle dele med dere min historie om Khajuraho - og hvorfor jeg er her igjen. Forste gangen jeg kom hit var i 2003. Jeg reiste alene i India og kom til Khajuraho dag 5 etter en laaang busstur. India er litt skummelt naar man er alene og ikke er saa reisevant (dette var min forste tur ut av Europa). Og Khajuraho var ogsaa skummelt for meg; masse selgere og rickshawsjaaforer og masete unger uansett hvor jeg gikk. Men jeg maatte ha en sykkelrickshaw til aa kjore meg litt rundt. Ute paa gata sto jeg omringet av sjaaforer som "kranglet" om aa ta meg med. I sidesynet fikk jeg oye paa en spikertynn sliten mann med sykkerickshaw litt lengre ned i veien. Han sto og hang litt paa sykkelen sin og saa rett og slett ut til aa vaere for sliten til aa mase paa noen. Jeg kjempet meg gjennom "sjaaforhavet" og gikk ned til denne mannen og ente opp med aa bruke han resten av oppholdet mitt. En skikkelig ydmyk snill og aerlig sjaafor i grell kontrast til det jeg opplevde som en noe skremmende "selgerkultur". Nathuram kunne litt engelsk. Nok til aa fortelle om barna sine - og med stolthet i oynene fortalte han at eldste sonnen naa gikk paa skolen og hadde laert aa skrive og lese. Han stjal rett og slett hjertet mitt denne mannen - og hjalp meg til aa bli litt tryggere paa resten av turen min.

I 2005 kom jeg tilbake til Khajuraho sammen med ei vennine. Vi fikk hjelp av hotellet til aa finne Nathuram og han fikk gaver fra meg som takk for sist. Jeg og venninen min ble invitert hjem til han og fikk mote kone og de 8 barna - som bodde i en liten jordhytte utenfor Khajuraho. Vi hadde med oss en som kunne tolke litt - og han viste oss boligprosjektet han dromte om aa kjope seg inn i (veldig enkel standard det ogsaa). Gaven fra meg var til god hjelp for aa realisere den drommen kunne han fortelle. Og kona hans serverte oss verdens beste te mens alle barna i den bittelille landsbyen vrimlet rundt oss. Han var fortsatt den ydmyke, snille og hoflige mannen jeg motte to aar tidligere.

Og naa er jeg her i Khajuraho igjen og haaper jeg klarer aa finne han igjen. 6 aar har gaatt og mye kan ha skjedd. De som jobber paa hotellet vet hvem han er og har sagt de skal gjore det de kan for aa finne han for meg. Saa faar vi se. Jeg har med meg bilder fra forrige besok som jeg vet han vil sette pris paa. Det er 2 dogn igjen til vi drar herfra - og vi krysser fingrene.......