Gaaing, sykling, shopping og @mysteriet del 2

 



 

Tulum er forst og fremst en motorvei. Byen strekker seg paa begge sider langs veien. Riktignok er det i teorien lav fartsgrense, men siden all trafikk sorfra til Playa del Carmen og Cancun gaar her er det mye trafikk likevel. Jeg bor ikke i byen, men to km utenfor. Langs den samme motorveien. Jeg var litt skeptisk til stedet siden det har faatt blandede kritikker, men folk klager jo paa saa mye rart. Og det er ikke noe galt med Lobo Inn. Det ligger langs motorveien og er et klassisk men gammelt backpackersted. Dvs litt slitent. Men som gjest faar man utlevert en sykkel til disposisjon under oppholdet. Og det er billig til Tulum aa vaere. Dessuten er det naermere stranda og ruinene her. Og rommet mitt er stort og fint med eget bad. Skikkelig luksus. Og folkene her er trivelige, om enn litt rare fra tid til annen. Jeg satt og snakket med ei fransk jente i gaar og hun var sproyte gal, saann helt alternativ gal. Hvis dere skjonner hva jeg mener. Men absolutt hyggelig. Det som er mest negativt med Tulum er myggen. Jeg har nesten ikke sett mygg for paa turen, noe jeg har vaert litt fornoyd med siden myggen lengre sor kan gi deg baade denguefeber og malaria. Men her er det mygg i fleng og det er en viss fare for at myggmiddelet mitt blir brukt opp for jeg kommer hjem. Helt 100% uten risiko for sykdommer er ikke myggen her heller, men risikoen er mye lavere.

 

Jeg startet dagen med aa gaa til stranda. Det er egentlig ikke saa langt, men i utslitte flipflopper syns jeg det var mer enn langt nok likevel. Neste gang blir det sykkel. Heldigvis fikk jeg haik (unnskyld mamma!) med en taxi det siste stykket (var jo egentlig bare en gratis taxitur, mamma).Stranda er kjempefin og sanda er saa finkornet at det er som aa gaa paa silke. Men det blaaste ganske godt i dag saa man blir litt sandblaast og faar sand overalt. Det var endel skyer, og det kom et par regnskurer ogsaa. Da ga jeg opp stranda for i dag, for jeg maatte inn til byen ogsaa.

 

Sykkelen jeg valgte meg, nr 34, var gul og fin og med hoyt nok sete (hvorfor sykler folk rundt med sykler hvor setet er saa lavt at det ser ut som man sitter paa en barnesykkel?). Selvfolgelig ganske sliten den ogsaa, men den fikk meg fint og kjapt til Tulum by langs motorveien. Bilde av den parkerte sykkelen min i Tulum sentrum ser dere under. Det ble et besok paa en minibank og litt shopping (tre ! kjoler og nye flipflopper) for det var tid for ol og middag i sola. Jeg hadde spist taco til middag i gaar og lunsj i dag saa gikk for noe saa lite meksikansk som pasta carbonara. Men olen var meksikansk da. Etterpaa var det bare et lite besok paa supermarkedet (brod, ost og skinke pluss gronnsaker saa man kan lage seg en sandwich naar man vil her ute i ingenmannsland hvor gjestehuset ligger).

 

Tilbake paa Lobo motte jeg Alejandro fra Italia som jeg bodde med i Caye Caulker. Trivelig fyr, som kan omtrent like mye engelsk som jeg kan italiensk. Men prate kan man jo likevel. Jeg har bestemt meg for aa bo her frem til jeg reiser hjem paa onsdag, og ta taxi direkte herifra til flyplassen (det koster ca 400 kroner saa er verd det siden alternativet er aa komme til flyplassen flere timer for jeg maa). Planen er aa ta en tidlig kveld, men jeg maa faa funnet frem passende utstyr til dykkinga i morgen. Og han divemasteren er litt opptatt. Saa jeg venter og venter paa beskjed fra han. Haaper det ikke blir for seint for dykketuren gaar kl 07 i morgen tidlig...

 

Jeg trodde jeg hadde funnet ut hvordan man bruker tastaturet her paa Lobo, men saa feil kan man ta. Paa tastaturet jeg bruker i dag er @ faktisk shift + 2! Jeg har forovrig ikke klart aa lokalisere bindestrek tross utallige forsok. Og brukte lang tid paa aa finne ( og ) for disse ligger paa tastene ved siden av der de egentlig ligger. Og ? ligger der bindestreken normalt ligger, uten at bindestreken ligger der ? normalt ligger. Hvorfor gjore ting saa forferdelig vanskelig?

 



 

Total aktivitetsvegring, strenge grensevakter og @-mysteriet

Siste dagen i Caye Caulker hadde jeg ingen planer. For aa tusle over til naboen med klesvasken - og hente den igjen - kan neppe kalles "plan". Dagen besto av aa ligge litt saa stranda (med de solbrente knaerne fra dykketuren godt dekket med solfaktor 50 OG en sarong), lesing av bok og soving i hammock, og saa litt mer ligging paa strand. Paa kvelden ble det bare skravlings og pizza med to tyske jenter som bodde paa gjestehuset. Det ble en stille og rolig kveld, noe som var veldig greit etter mye tjohei de siste to nettene.

Caye Caulker er veldig hyggelig og avslappende. Jeg dasset rundt i barfota hele dagen, og her er det ingen "dresscode". Belize generelt er veldig hyggelig og absolutt verd et forsok. Det er pent i Belize, men det hyggeligste er nok menneskene. Og at det rett og slett ikke er saa mange av dem :)

Dette var siste dagen i Belize og neste dag var det aa sette nesa mot Mexico igjen. Da er det braatt slutt paa aa bli snakket til som "babygirl", "sweetie", "love", "baby", "honey" ect dagen lang. Nesten saa det er litt trist :) Men man maa jo begynne aa bevege seg retning flyplass for ikke mange dagene til man skal hjem.

Jeg tok baat fra Caye Caulker til Chetumal i Mexico, med en stopp for aa stemple ut av Belize i San Pedro. Baatturen tok lang tid over til San Pedro for det var ett eller annet som ikke var som det skulle med baaten. Og grensekontrollen i San Pedro MAA inneha verdensrekorden i somling. Men omsider var det ombord i baat igjen, men ikke samme baat heldigvis. Jeg fikk sitte oppe sammen med kapteinen (ikke bare jeg da) og hadde fin utsikt den droye timen det tok aa dra over. Havet har en helt utrolig turkis/isblaa farge. Ren nytelse aa sitte aa se utover havet. Dvs det var det naar sidemannen holdt kjeft :P En amerikaner fra Colorado som hadde brukt morgentimene paa aa royke opp all dopet sitt for turen til Mexico. Han var ikke helt god. Og stokk idiot paa andre maater ogsaa. Men fin tur ble det likevel.

Fremme i Chetumal er grensekontrollen ingen spok. All bagasje legges i en rekke og man maa staa i stram giv akt paa rekke et stykke unna. Mens vaapenmenn i uniform patruljerer opp og ned med narkotikahund. Det sier seg selv at hunden sniffet litt ekstra paa haandbagasjen til amerikaneren fra Colorado, men ikke markerte ikke. Det var jo tross alt ikke dop der naa lengre. Etter en halv evighet fikk man stemplet seg inn i Mexico og betalt avgifta man skal betale for man drar ut igjen. Jeg delte taxi ut til busstasjonen med amerikaneren og et par fra Australia. Jeg fikk billett til forste buss til Tulum, og sov meg de fire timene ditover. Lang dag ble avsluttet med taco paa den lokale restauranten (bor utenfor byen), og en snakk med dykkeoperatoren som holder til her (skal forsoke meg paa annerledes dykkeeventyr her i Tulum).

Men saa var det @mysteriet. Aa finne ut hvordan man faar frem @ i de landene jeg har vaert er ikke bare enkelt. Man kan nemlig ikke se det av tastaturet. Jeg har vaert borti 'ctrl-alt-6', 'ctrl-alt-4' og 'shift-" ' blant annet. Alltid like spennende med ny internettkafe. Her jeg bor naa er det gratis internettkafe (wifi er det overalt) og @ faar man frem med 'ctrl-alt-Q'.  Akkurat her staar @ paa bokstaven Q saa den var enkel aa finne ut av (teste kombinasjoner av ctrl og alt og shift til det funker), men normalt sett staar @ akkurat der den staar paa tastaturet hjemme, men jeg har til gode aa faktisk finne @ med noen kombinasjon som involverer tallet 2. Forstaa den som kan.

Monster under vann og valper i hagen

I gaar kom jeg til Caye Caulker. Det var en enkel og kjapp reise; jeg skulle egentlig ta buss fra Hopkins til Dangriga og ny buss til Belize City derifra, men Hopkinsbussen motte Belize-bussen akkurat der rutene "skiller lag" saa jeg hoppet bare av i det veikrysset og rett paa neste buss. Fremme i Belize City bar det rett i taxi og ned til kaia. Og 2 minutter etterpaa satt jeg paa watertaxien paa vei til Caye Caulker.Bedre blir det ikke.

Her i Caye Caulker bor jeg paa the Tropical Oasis som drives av ei vennine av ei vennine. Stedet er veldig bra og har masse sjarm - og det er hyggelig aa snakke litt norsk igjen. De har en hund med 5 utrolig sote valper som tasser rundt i hagen og biter litt paa taerne dine hvis du sitter stille. I dag har de imidlertid bare 3 valper - det er nemlig paa tide aa kvitte seg med dem.

Det ble (litt for mange) ol og rum med cola den forste dagen\kvelden. Ikke saaaaa mange, men jeg skulle tross alt dykke neste morgen og dykking + dehydrering (dvs alkohol dagen for ogsaa) gaar ikke helt sammen. Det skyet til utpaa ettermiddagen og regnet endel gjennom natta. Jeg vaaknet halv seks paa morgenen og da var det kaldt og litt smaaregn. Ikke en god dag aa tilbringe i motorbaat tenkte jeg. Jeg froys jo allerede. Men heldigvis lysnet det gradvis og naar vi dro ut med baaten var det slett ikke vaerst.

Jeg dro ut med en operator som kun gjor smaa grupper. Vi var seks stykker og turen var derfor full. De fleste andre maa ha seks for de i det hele tatt drar ut. Her krever de bare to. Er ikke plass til flere i baaten heller forsaavidt. Alle de andre var erfarne dykkere -og det kjennes litt trygt ut for meg. Dykket her ligner rent teknisk paa det jeg gjorde i Hopkins i og med at det var et "wall dive" dette ogsaa. Dvs vi dykket lags en "vegg". Mye fint aa se, men stort sett det samme som jeg saa i Hopkins (gjor ikke meg noe det). Men med et stort, gront, ekkelt unntak.

Det var ca halvveis i det forste dykket at en av de andre vinket paa meg. Jeg svomte bort til han og saa ikke helt hva han pekte paa med en gang. Men plutselig kom det et gront "slangemonster" mot meg. Murene. En type aal. Stor stygg sak som har rykte paa seg for aa vaere skikkelig slem (se bildet overst). De er jo ikke det hvis du lar dem vaere i fred, men syns naa det var skummelt laell jeg da. Men samtidig har jeg aldri sett murener for saa en god ting alt i alt. Ellers saa jeg tre store skilpadder, baade svommende og sittende. Og en stor og utrolig vakker rokke, litt paa avstand. Underveis i det forste dykket merket jeg ogsaa at solen kom frem - det blir lysere under vann da. Og fargene blir annerledes. Jeg fros endel saa ble ikke saa lenge nede (ca 45 min paa begge dykkene). Vi hadde en times pause mellom dykkene ogsaa. Da satt vi i sola i baaten med vaatdrakten paa. Med andre ord har jeg et greit skille etter vaatdrakta ca midt paa laaret :) det ble to fine, men litt kalde dykk. Og jeg fikk nok engang noen smaa raad, men forst og fremst skryt da de andre syns jeg klarte meg veldig bra teknisk under dykket. Ingen veiving med armene og god kontroll paa oppdriften. Bortsett fra helt paa slutten i grunt vann, har nemlig litt trobbel med aa tomme dykkevesten ordentlig med bare slangen - og min dykkevest hadde ikke andre alternative "luftdumpinger". Men jeg klarte aa holde meg nede likevel og det er ikke vaerst bare det.

Det ble en veldig fin baattur tilbake etterpaa. Det er virkelig fint her. Ikke strand i saerlig grad, men mangroveskoger. Og det er minst like vakkert som strender spor du meg. Noen steder har de imidlertid ryddet mangroveskogen saa det finnes noen flekker med strand og det holder i massevis.

Jeg skal vaere her i Caye Caulker to netter til og i morgen satser jeg paa at det fine vaeret vi har faatt holder seg. Da skal det bare slappes av i sola. De som driver Tropical Oasis har dessuten faatt besok av familien hans, han er forresten fra Belize. Saa i dag skal det grilles og lages mat. Kan trenge morgendagen paa aa fordoye all maten....

Lille store Hopkins og dykking i grov sjo

 

 Hopkins er en liten fiskelandsby med under 2000 innbyggere. Her finnes det ikke minibank (eller jo - men den virker ikke), men overaskende mange "superstores" - dvs dagligvarebutikker. Alle drevet av kinesere til og med. Landsbyen er paa mange maater liten. Jeg har vaert her i 2 dager naa, og jeg gaar ikke mange meterne paa gata uten aa treffe noen jeg har snakket med for. Det gjor at man foler seg snodig "hjemme" her. Det er stille og rolig i Hopkins men de har faktisk et politikontor og en politikonstabel. Politikonstabelen sykler landsbyen paa langs et par ganger om dagen. Saann for sikkerhets skyld. Men ellers er det ikke stort aa gjore for han her.

Selv om Hopkins er en liten landsby er den overaskende stor i utstrektning. Landsbyen ligger langs en grusvei som folger stranda og det fra tid til annen langt mellom husene. I gaar skulle jeg bare rusle en tur til Hamanasi og faa ordnet med utstyr til dykketuren i dag. Hamanasi ligger helt i sor i landsbyen og jeg bor ca paa midten. Ble en laaaaaang gaatur.... etter aa ha funnet korrekt storrelse paa utstyret maatte jeg gaa hele veien tilbake igjen langs stranda. Grei trim det i grunn. Senere i dag skal jeg sjekke ut den nordlige delen av landsbyen. Kvelden skal tilbrings paa Driftwood Bar. Et lokalt band spiller der hver tirsdag og i tillegg saa har jeg blitt kjent med den britiske gutten som eier baren (traff dog han etter jeg bestemte meg for aa sjekke ut stedet). Det kommer til aa bli en lang gaatur hjem i morket - for gatelys er det ikke saa mye av her.

I dag tidlig var det opp og ut og ut paa havet. Det var nesten saa dykkinga ble avlyst for det var ganske grov sjo, helt paa grensa i forhold til om de drar ut eller ikke. Jeg var ikke saa hoy i hatten naar jeg saa utover havet og alt det hvite der ute og visste jeg skulle ut i baat og saa ned paa havets bunn. Planen var aa komme seg ut og gjore to dykk med saa kort pause som mulig (innenfor hva som er forsvarlig), for det var ventet enda mer vind senere. Og baatturen var ikke morsomt i det hele tatt. Inne ved revet der vi skulle dykke var det litt roligere, men fortsatt var bra ubehagelig aa ligge i vannet for vi gikk ned. Naar man dykker saa har man alltid en buddy, og min buddy, Tim, var en erfaren dykker. Det kjentes trygt ut. Det var 6 gutter og meg som skulle med, de andre jentene hadde avlyst pga vaeret. Dykket gikk ned til ca 25 meter paa det dypeste. Nede paa 4-5 meter ble det ganske rolig - bare litt duving, men vi var dypere enn 15 meter stort sett hele dykket. Heldigvis. Og det var et veldig bra dykk. Behaglig varmt i vannet og mye fint aa se. Fin "skog" og mange fine fargerike fisker - ogsaa i stim. I tillegg saa vi rokker og en stor havskilpadde. Og mange lovefisker. Og en slik sugefisk som setter seg fast paa hvaler (men ingen hval, dessverre). Etter 45 min var det paa tide aa gaa opp igjen. Vi stoppet paa 5 meter noen minutter (sikkerhetsstopp) og der var det ikke saa behagelig aa vaere. Men vaerre skulle det bli. Oppe paa overflata var sjoen endel grovere enn naar vi hoppet uti. Det er ingen lett sak aa holde fast i lina de kaster ut, forsoke aa time det hele saa man klarer aa faa tak i stigen naar den er naerme nok, ta av seg svommefottene. Og saa komme seg opp stigen med alt utstyret paa mens baaten gaar bra kraftig opp og ned. Det er slitsomt nok bare aa holde i lina mens man venter paa tur. Gutta var hoflige og lot den eneste jenta (meg) snike i koen langs lina og gaa opp forst. Paa baaten var det kaldt og umulig for meg aa staa, selv naar utstyret var tatt av. Vi skulle ta et dykk til egentlig, men kapteinen ville ikke vaere ute lengre fordi vinden bare okte. Rent sikkerhetsmessig ville han avbryte turen og det var greit for meg selv om selve dykket hadde vaert fantastisk. Dykkebuddyen min filmet hele dykket og jeg har faatt eposten hans slik at han kan gi meg tilgang til filmen ved aa sende han en epost senere. Det er rimelig kult! Selve dykkinga gikk greit. Tim ga meg noen smaa raad til neste gang, men han sa jeg var veldig flink under vann. Jeg har jo tross alt nesten ikke dykket, men det kunne man ikke merke mente han.

I gaar kveld ble jeg bare sittende i baren paa the Funky Dodo og drakk et par ol og skravlet med de som var der. Utrolig nok traff jeg igjen han jeg satt ved siden av paa bussen fra Cancun til Belize! Han og reisefolget sjekket inn paa the funky dodo i gaar. Ellers snakket jeg mye med en lokal fyr, Gilbert. Som gutta ellers her er han full av "sweettalk", men det gjor ikkeno egentlig. I praksis er gutta hofligere og mer respektfulle enn nesten alle man maatte mote paa en bar hjemme i Norge. Jeg har truffet og snakket med utrolig mye folk her. Aa reise alene paa et slikt sted er ingen sak. Nesten heller slik at det er vanskelig aa ikke havne i en samtale hvis man setter seg ned et sted. 

I dag er siste dagen i Hopkins og i morgen gaar turen nordover igjen. Det er en kaldfront som passerer Belize akkurat naa saa vaeret i morgen blir som i dag - overskyet og vind med mulighet for regn. Greit reisevaer, men haaper baatturen jeg skal ta i morgen ikke blir for ille bare.

 

Dop og militærpatruljer i Livingston

Overskrifta her er egentlig litt slem for Livingston er et veldig trivelig sted. Likevel er narkotikasmugling big business her. Som turister merker man dog ikke så mye til det for forholdene er relativt stabile. Men jeg møtte likevel på både dop og militæret. Mer om det senere.

 Jeg kom til Livingston med båt fra Rio Dulce. Det går ikke veier til Livingston fra noen andre steder i Guatemala så vil man hit må man ta båt. Akkurat denne båtturen er en opplevelse i seg selv og mange drar hit bare for denne turen. Morgenbåten tar til og med turen innom et fort langs elva som ligger i "feil" retning og stopper opp for å la passasjerene ta bilder av fugler og blomster. Kjedelig for lokalbefolkningen som bruker båten som lokalbuss, men kjekt for meg og de få andre turistene som var med (deriblant et par i 40-årene som har reist i 2 år nå!). Båtturen var stille og fin. Guatemala har i grunn vært så stille at jeg nok en gang glemte at landet ikke er så fredelig. Rett før vi kom frem møtte vi to store militærbåter med mange våpenmenn på, sikkert på utkikk etter narkotika. Det går mye dop opp elva nemlig. Nok en påminnelse om hvor jeg er og det er jo greit.

Jeg ble fulgt (nesten) til gjestehuset av en trivelig fyr med mye nyttig info. Nydelig sted i en nydelig landsby. Og med mye trivelige folk. Det er nesten bare backpackere som jobber på gjestehuset jeg bodde på, de får kost og losji og superbillig drikke mot å sørge for fest og liv. Og å jobbe litt. En av de første jeg møtte var en fyr med lomma full av nykjøpt marihuana. Det ble lagt utover bordet i baren, og jointen gikk snart på rundgang (jeg sto over da). Og fyren m dopet er ansatt.. ..det sier seg selv at her ble det fest om kvelden (etter fellesmiddagen ). Jeg måtte gi meg tidlig for for sliten/gammel til å reise hardt OG feste hardt. Men absolutt hyggelig og sosialt sted.

 Jeg fikk sett hele Livingston før jeg dro (det er fort gjort), besøkt immigrasjonskontoret (skulle dra før de kom på jobb neste dag så måtte få stempel i passet) og unnagjort turens første shopping. Grei arbeidsdag det :)

Fylliker, en kjendis og en haiketur

Jeg hadde bare en hel dag i Placencia for jeg skulle videre. Forste del av turen gikk med Hokey Pokey Water Taxi. En 10 min gaatur etterpaa brakte meg til busstasjonen i Mango Creek. Eller busstasjon og busstasjon. Det er et veikryss. Og man venter der man maatte finne skygge i naerheten. Belize som land har faa innbyggere og her er man paa landsbygda saa da er det rimelig ode. Det var imidlertid sondag og endel folk som hang rundt omkring. Det viste seg at bussen jeg skulle ta nettopp hadde reist saa jeg maatte bare sette meg ned og vente et par timer.

Paa alle busstasjoner finner man fylliker (eller narkomane). Enten paa selve stasjonen eller i naerheten. Det gjelder ogsaa naar busstasjonen er et veikryss. Saa der satt jeg da - med omraadets fylliker og slo ihjel tiden med skravel. Det var jo endel andre som hang i naerheten ogsaa, men hovedsakelig tre eldre fylliker som holdt meg med selskap. Artige folk - og like fulle av komplimenter som de mer edrue variantene. De skulle visstnok gifte seg med meg alle tre.

Litt for bussen min kom dukket det opp en litt yngre mann og det var i grunn greit. Jeg begynte aa bli litt trott paa fjasinga til mine tre fylliker. Denne mannen - Roderick - jobber som kokk paa en resort nord i Belize. Han var skikkkelig hyggelig og grei - og uten komplimenter. Rett og slett en litt hoflig og lavmelt fyr. Han fortalte meg mye om Belize og om omraadet vi var i. Han skulle paa samme buss som meg ogsaa saa samtalen fortsatte inn paa bussen. Det var masse folk som hilste paa han hele tiden. Det viste seg at han er tidligere landslagspiller i en eller annen viktig sport her nede (basket kanskje????) og folk kjenner han i gjen fortsatt fra tid til annen. Saa da har man mott en kjendis ogsaa (men fant ikke ut det for rett for jeg skulle av bussen, han var mer opptatt av aa snakke om det han gjor i dag, tydeligvis - og heldigvis for han. Tidligere stjerner som fortsatt bare er opptatt av at de har vaert stjerner er bare trist).

Jeg var altsaa paa vei til Hopkins litt nord for Placencia. Men det var sondag og det fantes ingen busser jeg kunne ta som gikk helt dit. Jeg hoppet derfor av bussen i et veikryss hvor det var 6,5 km ned til Hopkins. Jeg hadde ikke planlagt aa komme hit saa seint paa dagen og det med god grunn. Slik sola sto naa var det veldig lite skygge langs veien, og snart ville det ikke vaere skygge i det hele tatt. Planen var aa haike ned til Hopkins, men det var jo sondag og faa biler. Og for ordens skyld; aa haike ned den veien er vanlig. Og ansett som trygt  - i den grad haiking kan vaere trygt noe sted. Jeg ble anbefalt aa gjore det slik av gjestehuset mitt i Placencia. Og siden risikoen virket liten saa tok jeg sjansen paa det. Jeg er ingen fan av haiking, saerlig ikke som alene jente. Men ser man ann de man setter seg i bil med osv saa kan det selvsagt gjores naar det er nodvendig.

I veikrysset sto det et par biler og venta, men de var fulle av unge gutter saa droppet aa sporre dem og begynte aa gaa. Det kom nesten ingen biler, og de jeg saa forste halvtimen var enten amerianske turister i leiebil (som selvfolgelig ikke tar opp haikere), eller unge menn (som jeg ikke ville haike med). Det var skikkelig varmt og jeg tenkte at dette her var en usedvanlig daarlig ide paa denne tiden av dagen. Og ikke et hus aa se, bare busker og traer og en laaaaang rett grusvei. Som snart kom til aa vaere helt uten skygge. Og med ca 18 kg bagasje som skal baeres. Men what to do? Jeg tok meg en liten pause i en skyggeflekk og drakk litt vann og hvilte litt, men sola beveget seg og skyggeflekkene langs veien ble mindre saa jeg tenkte at hvis jeg faktisk maa gaa hele veien saa er det viktig aa komme seg avgaarde. Paa med sekken igjen - men da kom det heldigvis en bil som stoppet. Inne i bilen satt det en stor familie med 6 unger. De hev sekken min baki og jeg klatret i baksetet sammen med ungene. Med en unge paa fanget ble turen ned til Hopkins unnagjort i en fei! Det tok meg ca 30 sekunder aa finne The Funky Dodo Backpacker Hostel og 30 sekunder senere satt jeg i baren med en kald ol. Herrrrrrrlig

Storkjefta mannfolk, store lunger og Laughingbird Caye

Placencia er en fargerik og livlig liten landsby. Menneskene her er utrolig trivelige og imotekommende. De fleste som bor her (og i Livingston og i resten av Belize - og i Karibien forsaavidt) tilhorer et folk som kalles Garifuna. De er etterkommere av afrikanere som havnet er pga et skipsforlis paa 1600-tallet. De flot i land, bosatte seg, og blandet seg med de som var her fra for. I ettertid kom det europeiske sjorovere til. De fleste ser hovedsakelig afrikanske ut, men kulturen deres er en unik miks. De snakker engelsk og kreolsk - det siste er en blanding av engelsk og (hovedsaklig) afrikanske spraak.

Gutta her er rimelig direkte av seg, men bare hyggelige i grunn. Alle hilser paa deg (jentene ogsaa men ikke like entusiastisk da), og mannfolk i alle aldre slenger komplimenter din vei  naar de gaar forbi som om det var like naturlig som aa si hei og god morgen. Og store smil overalt. Noe av det forste jeg skulle gjore i Placencia var aa komme meg ned til SeaHorse Dive Shop og faa fikset med utstyr til dykking dagen etterpaa. Rett for jeg kom frem gikk jeg forbi en gjeng gutter som sa "hi, pretty girl - how are you". "I'm fine, thank you", svarte jeg og da kom det kjapt tilbake; "Oh, I can see that you're fine, baby!".... hehe....jaja...man maa bare smile og ta det for det det er - helt uskyldig.

Dagen etterpaa var det opp og i vei for aa friske opp dykkekunnskapene mine. Jeg var den eneste som gjore en "tune up" denne dagen, men det var 4 andre som gjorde Scuba Discover (dvs de har aldri dykka for men skal prove seg under oppsyn). Jeg hadde instruktoren min (Curt) for meg selv. Til min store overaskelse klarte jeg aa sette sammen utstyret selv uten trobbel (er jo 5,5 aar siden sist). Saa var det ut i baaten og en halv time senere var vi ved Laughingbird Caye. Helt nydelig. Kritthvite strender og blaatt hav. Men vi var jo ikke der for aa ligge paa stranda saa kort tid etter var det paa med svommefottene og forsoke aa komme seg uti havet (baklengs) fra stranda. Det er ikke lett, og i beste fall ser det klonete ut....

For jeg kunne dykke maatte jeg over paa et par ferdigheter som aa fylle og tomme maska under vann, ta av og paa maska under vann. Samt aa miste regulatoren (munnstykket man puster med) og saa finne den igjen og putte den tilbake i munnen. Ekkelt. Men ikke noe problem aa gjore det. Det som derimot var et problem for meg var at jeg ikke sank selv om jeg hadde nok vekt paa og ikke bevegde beina. Dvs jeg sank, men saa fort jeg pusta inn saa var det opp igjen.....irriterende. Curt maatte holde meg nede naar vi trente paa ferdighetene. Vi gikk opp til overflata igjen og han forklarte meg hvorfor (dette har jeg lurt paa for - sist jeg dykka endte jeg opp med altfor mye vekt paa for jeg sank til bunns..); Jeg har visstnok enormt store lunger, eller jeg puster ihvertfall vanvittig dypt og saaaaaakte. Det gjor at jeg flyter opp igjen. Med andre ord vil jeg ha problemer i grunt vann, men bare jeg kommer meg ned til ca 3 meter saa gaar det bra. Man skal puste dypt og sakte naar man dykker, men nesten ingen puster saa dypt og sakte som meg i folge Curt. Jeg puster jo knapt 4 ganger i minuttet under vann!! Er sikkert trumpetpustinga som slaar inn saa fort jeg gaar under overflata. Uansett. Da vet jeg jo hva det er  - saa mot alle instinkter maa jeg forsoke aa ikke puste saa dypt i starten av dykket.

Og da var vi klare. Dykking er litt morsomt, men er litt ekkelt ogsaa til aa begynne med for man faar justert oppdriften sin, det tar tid aa faa dette automatisert - til aa begynne med blir det mye proving og feiling for man ligger der og verken synker eller stiger med "noytral" pust. Man bruker pustedybde for aa justere hvor man ligger i vannet og da er store lunger supert aa ha.  Den monsterpustinga har dessuten en annen fordel ogsaa - jeg bruker lite luft. Som "nybegynner" skal jeg bruke mye luft, men jeg brukte MINDRE enn Curt. I folge Curt er jeg "the girl with the enormous lungs who does not breath any air".....

Landskapet der nede var orange og lilla (!) og vi saa endel artige fisker. Den storste var piggrokker. Det ekleste var derimot noe helt annet. Paa det andre dykket gikk jeg og Curt ned til ca 20 meter. Der nede plukket han opp noe som ser ut som en edderkopp - iiiik. Jeg er redd etterkopper paa land og de er ikke mindre skumle under vann. Curt ville ha meg til aa ta den i haanda men da ble det ville (men stille) protester fra meg.

Store deler av dagen gikk med til dykking (med en times opphold paa Laughingbird Caye med lunsj mellom de to dykkene), men fikk tid til aa ligge litt paa stranda etterpaa. Jeg bodde bokstavlig talt paa stranda saa kunne bare ta pa meg bikinien og tusle rett ut og legge meg ned. Deilig!

Tilbake til Belize

Etter en natt i livingston var det på tide å forlate guatemala. Jeg kunne fint vært her lenger jeg,  men direktebåten til P unta G orda går bare to ganger i uka. Jeg hadde sovet godt tross festen utenfor. Jeg ble imidlertid vekt kl 03 av ei jenta som lette etter de som jobbet denne kvelden. De hadde nemlig tatt kvelden men romnøkkelen hennes lå fortsatt i safen ... hun fikk tilbud om å sove inne hos meg om hun ikke fikk liv i dem,  men det ordnet seg.

Neste morgen lå jeg i hammocken og ventet på at båtgutta skulle dukke opp. Lettere blir det ikke å være på tur.  Turen over til belize tok en time og vi var bare tre stk pluss mannskap. Heldigvis var sjøen ganske stille. Man reiser i liten motorbåt uten redningsvester og det er et strekke man ikke ser land på noen kanter.  kjente det rykket litt i den dresserte nordmannen i meg,  men sånn gjør man det her og jeg er kun på besøk.  får man hetta av slikt får man holde seg hjemme rett og slett. Det var en bra ubehagelig tur m harde slag mot båten og mye sjøsprøyt. Men frem kom vi.

Fremme i Punta Gorda ventet en sløv grensepassering  og grensevakter m store smil og gode reiseråd. Jeg fulgte forslaget om å ta turen til the shack  snack  for frokost mens jeg. ventet på bussen. Men postkontoret. fikk besøk av meg først.

Bussturen som fulgte varte bare et par timer.   Fremme i Mango Creek  hev  jeg meg i en taxi sammen m to eldre amerikanske menn,  mens sjåføren ringte kapteinen på the hokey  pokey  watertaxi og ba ham. vente på oss (tuller ikke,  båten heter  det) og etter en kort båttur var man fremme i placencia! Strand og blått hav og tid for å hvile en sliten reisekropp 

Voldsomme opptoyer og reisen til Rio Dulce

Jeg har mye aa gjore, og relativt liten tid. Saa etter en natt i Tikal var det ut paa veien igjen. I det jeg skulle forlate hotellet for aa finne minibussen til Flores/St. Elena kom ei dame til meg og saa det var problemer langs veien. Det viste seg at to gjester som skulle til Belize nettopp hadde faatt melding om at sjaaforen ikke kom fordi det var voldsomme opptoyer et sted paa veien. Det var masse brennende bildekk i veien og veien var rett og slett stengt. Ingen kom forbi. Men man hadde ikke informasjon om noyaktig hvor det var braak. Jeg skulle jo ikke til Belize, men noe av veien til Flores er den samme som til Belize. Og er det noe man IKKE vil saa er det aa havne midt oppi en slik situasjon naar man reiser alene, og som jente, paa en lokalbuss. Jeg vet ikke hva de er saa sinte for, men jeg er helt sikker paa at det ikke er min feil. Likevel kan en slik situasjon bli veldig farlig. Gutta i resepsjonen paa hotellet tok en telefon og fant ut at det IKKE gjaldt veien mot Flores. Heldigvis. Saa var det bare aa krysse fingrene for at dette ikke spredte seg til andre steder.det var en grei åpninnelse om at guatemala ikke er verdens fredeligste land og at man bør være forsiktig.  og at marginene er små. (jeg kjørte jo der knapt et døgn før. og om at det som regel går bra, tross alt.

Det er ganske morsomt aa kjore slike lokal-minibusser. Man sitter tett, det er mye folk og mye liv. Jeg kan jo ikke saerlig mye spansk, men kan tydeligvis ha ganske lange samtaler med de jeg motte likevel. Engelsk og kroppspraak fra meg, og spansk og kroppspraak fra dem. Og det fungerer paa et vis :) Trafikken i Guatemala er relativt snill. Veiene er helt ok (de har faktisk asfalt mange steder) og bilene holder seg i den kjorebanen de skal. Men det gaar fort. Og det skjer jo ett og annet som virker skrekkelig paa en dressert nordmann. Baggasjen plasseres paa taken paa minibussen, og det er jo helt kurant. I forste landsbyen vi kom til etter Tikal var det ganske mye baggasje som skulle paa. Bussjaaforens lille hjelper hoppet paa taket og tok imot baggasjen. Passasjerende kom paa, og sjaaforen ga full gass. Med en mann paa taket som forsñkte aa sikre lasten :P Det gikk virkelig fort. Det var en litt forblaast mann som kom ned fra taket og inn i bussen naar den stanset 5 minutter senere...

Fremme i Flores/St.Elena var det en time aa vente paa neste buss til Rio Dulce. Og jeg maatte tisse (man maa jo drikke vann i varmen). What to do...hvor er doen og hva gjor jeg med sekken??? Sekken ble lenket fast til en benk med wire-hengelaas foran vakta paa venterommet. Og aa sporre om hvor doen er det faar jeg til paa spansk :) jeg spurte rett og slett vakta og han pekte og alt gikk saa bra saa. Bussturen gikk uten store hendelser. Jeg fikk snakket litt med folk (de paa spansk og jeg paa engelsk, men kroppspraak som felles plattform), og etterhvert kom det en fyr som kunne engelsk. Lettvidt for han fortalte meg naar jeg skulle av :) Totalt tok det 7 timer fra jeg gikk fra Tikal Inn til jeg kom til Hotel Backpakers her i Rio Dulce, og det er slett ikke vaerst.

Jeg har ikke spist saa mye de siste dagene, saa dagens middag gikk ned paa hoykant! Jeg bor paa sovesal her, men er eneste gjest paa rommet saa blir en fredelig natt. Jeg er bra trott etter en dag som startet allerede klokka halv fire! Rommet ligger mer eller mindre ute paa elva, og jeg gleder meg til aa krype i koya og sovne til lyden av bolgeskvulp.

Eneste grunnen til at jeg er i Rio Dulce er for aa ta en baattur til Livingston. Det skjer allerede i morgen tidlig. Naa er det bare en ol og saa god natt.

Jungeltur med Henri og store brol

sist jeg skrev var jeg i san ignacio. Jeg overnattet en natt, og etter aa ha tilbrakt morgenen ved elva i San Ignacio var det tid for a sette nesa mot Guatemala. En kort taxitur til grensa og en enkelt grensepassering saa var jeg der. Dette omraadet av Guatemala er ikke helt trygt. Vaepna ran av busser skjer fra tid til annen og det siste man vil er aa reise langs veiene her om natta. Som "sikringstiltak" hadde jeg lovet mamma aa faa hotellet i Tikal til aa hente meg ved grensa. Jeg var litt tidlig ute og satte meg ned for aa vente. For jeg rakk aa lure paa om de hadde glemt meg kom det en fyr og fortalte at bilen var litt forsinket. En time senere satt jeg i minibussen paa vei til Tikal.

Jeg skulle bo inne i nasjonalbparken, det ligger kun 3 hoteller der inne. Alle tre ser ut som resorter, og er ikke helt det jeg pleier aa gjore paa tur. Men det er verd det av og til. Tikal Inn hadde basseng og greier. Men mitt rom laa ikke inne paa hovedomraadet. En 4 min gaatur uti jungelen skulle jeg bo, et et lite hus med 6 rom omgitt av jungel og det som horer med (see bilde under). Jeg rakk akkurat aa hive i meg en kjeks for det var tid for aa dra til ruinene. Jeg skulle paa en "sunset-tour" som lar deg (med guide) vaere i parken etter den egentlig er stengt. Det viste seg at jeg var den eneste som skulle paa den turen denne dagen, saa jeg hadde guiden Henri helt for meg selv.

Tikal er et stort kompleks, under 20% er gravd ut. Det beste med disse ruinene er at de ikke har fjernet mer av jungelen enn absolutt nodvendig (og knapt nok det). Plutselig er det et tempel der, rett og slett. Kun 4 av bygningene er store nok til aa rekke over tretoppene. Det var noen hyggelige timer i jungelen med Henri. Vi saa (og horte) brolaper, spidermonkeys, rev, fugler, frosk og mer til. Og saa ruinene da selvsagt. Fine de ogsaa.

Middag er inkludert naar man bor her, og den ble spist sammen med to kanadiske damer. Etter middagen tok jeg med meg en ol tilbake til huset mitt. Det er begrenset med elektrisitet i nasjonalparken, saa det var helt morkt hos meg (jeg hadde hodelykt saa jeg fant veien). Jeg satte meg ned i morket paa trappa utenfor rommet mitt og drakk en ol mens jeg lyttet til den myke summingen fra jungelen - kun avbrutt av enkelte halvhjertete brol fra en brolape i naerheten. 30 minutter med ren lykke!! (Brian, den andre gjesten som bodde der ute, paasto nesten dag at brolene jeg horte var snorkinga hans, men det var det nok ikke....)

Det ble ikke mye sovn paa meg, for klokka halv fire var det opp og se jungelen vaakne til liv. Denne gangen var det flere av oss. Det er noe helt spesielt med aa gaa i jungelen paa den tiden av dognet. Searlig fordi det plutselig kan dukke opp et tempel i lyset av hodelykta. Det er ogsaa fascinerende hvordan lydene i jungelen forandrer seg. Rett for det begynte aa lysne vaaknet brolapene. Naa visste jeg hva lyden var, men aa hore saa mange av de brole saa hoyt samtidig et sted ute i morkret....det hores jo ut som store ekle monstre, og ikke smaa sote aper...jeg er veldig glad jeg ikke finnes morkredd. Det var ihvertfall en helt fantastisk opplevelse. Naar det naermet seg soloppgang klatret vi opp paa det eneste tempelet det er lov aa klatre paa. Derfra saa vi langt utover jungelen, med de tre andre hoye templene saavidt synlig over traerne litt lengre bort. Og se og lytte til jungelen vaakne til en ny dag. Dette her er rett og slett noe av det mest fantastiske jeg har opplevd.

San Ignacio

turen hit til San Ignacio begynte med en 10 timer lang busstur, avbrutt av grensepasseringer midt paa natta (ut av Mexico og inn i Belize). Bussen var utrolig behagelig og med do! Jeg hadde sikra meg og tatt en tur paa toalettet paa busstasjonen i Cancun for avreise saann i tilfelle. Akkurat det der er forresten en av de mer slitsomme sidene ved aa reise alene, for det er slett ikke alltid det lar seg gjore aa ha med sekken inn dit. Heldigvis er det jo andre mennesker rundt omkring - og denne gangen var det to kanadiske jenter passet sekken for meg. Men tilbake til bussturen. Bussen var behagelig, det var imidlertid ikke turen. Hvorfor i all verden bruker man AC slik at temperaturen inne i bussen er max 16 grader? Fyttirakkeren....heldigvis skrudde de av AC'en litt innimellom, men natta ble slitsomt likevel (joda - jeg sover naar jeg fryser ogsaa jeg, bare ikke like godt..)

Fremme i Belize City gjorde jeg som jeg alltid gjor naar jeg kommer frem til nytt sted; henter sekken, tenner en royk og betrakter det hele i haap om aa finne ut hvordan stasjonen/stedet fungerer. Det gjorde ikke de andre; aa se bortimot 40 turister virre rundt som forvirra honer var litt artig :) Jeg fikk imidlertid kjopt meg riktig bussbillett til riktig sted uten noe styr. Det var 3 amerikanske gutter som skulle samme vei som meg ogsaa

Bussturen til San Ignacio var varm. Og tok 3 timer omtrent. Det var flere som sto i midtgangen, noe som tydeligvis ikke er lov egentlig; bussen ble stoppet av en bil merket "transport department" og da ropte konduktoren at alle som sto maatte sette seg paa huk i midtgangen. Som om det hjalp noe som helst. Kontrollmannen kom inn paa bussen, saa alle menneskene som satt paa huk, rista paa hodet og gikk ut igjen sammen med konduktoren. Og menneskene i midtgangen fortsatte aa sitte paa huk!!! Hehe.Vi var da nesten fremme i Belmopan (hovedstaden i Belize), saa de lot oss kjore dit ihvertfall med alle menneskene ombord.

Veien vi kjorte paa heter western highway, men glem at du tenker om highway. Den er asfaltert paa et vis. Og man "kan" kjore fort, men veien er smal. Men den duger i massevis, og heldigvis er det lite trafikk :) Bussene i Belize er gjerne gamle amerikanske skolebusser, saa her snakker vi helt annen standard. Trangt og varmt (men har sett mye vaerre). Sidemannen min var en rastafyr som halvsov seg fra Belize City til Belmopan mens han underholdt hele bussen med musikk fra telefonen sin.

Ellers er det ikke saa mye aa si om turen hit. Belize bestaar av busker, busker og mere busker. Med ett og annet enkelt trehus/skur innimellom. Og enkelte murhus. Hoye hus saa jeg ikke i Belize City engang (de to hoyeste jeg saa hadde 3 etasjer).Det "rareste" jeg har sett saa langt er amiske mennesker. Forst saa jeg en familie paa busstasjonen i Belmopan (mann med hatt, skjegg og bukseseler og dame og smaajenter med lange graablaa kjoler og saa skaut-ting paa hodet). Litt senere saa jeg litt flere langs veien, og mens jeg spiste burritosen min her kom det jammen 2 unge amiske jenter forbi ogsaa. Var ikke helt det jeg hadde tenkt meg aa mote i Belize, men saa lite vet jeg altsaa (selv om jeg faktisk vet nok om amiske samfunn til aa se at de jeg saa ikke tilhorte samme "del" av den amiske tradisjonen....noen ganger laerer man noe av aa se paa tv).

Jeg liker San Ignacio veldig godt. Skikkelig laidback og hyggelig. Det er ikke saa mye turister her virker det som (amerikanerne valgte aa fortsette mot Guatemala i dag), men det er bare et pluss. Jeg fant hotellet med en gang (viste seg aa vaere 3 min aa gaa fra busstoppet), og er veldig fornoyd med Rosa's Hotel. Byen er knottliten saa ingenting er langt vekk (det bor flere personer i Oslo enn i hele landet Belize saa her er ingen by stor i grunn). Jeg er litt sliten etter "fryse meg ihjel paa buss-natt" saa planer om aa gjore saa mye her blir det ikke noe ut av. Spising, soving, rusling i byen og litt nettnerding er i grunn alt jeg skal.

I morgen skal jeg busse til Benque og saa komme meg over i Guatemala for aa se Tikal-templene. Vet mamma gleder seg til jeg er ute av den delen av Guatemala igjen i lopet av onsdagen, for heeeeelt trygt er det ikke der. Satser dog paa at baade jeg og sakene mine kommer helskinnet frem til Tikal, og videre inn i Guatemala etterpaa :)

Lat dag i Cancun

Da har jeg vaert et dogn i Cancun. Har egentlig ikke saa mye aa si om stedet, men det er strengt talt ikke Cancun sin feil. Dagen startet med solskinn og jeg dasset litt rundt paa gjestehuset og snakket litt med de andre som bor her. Planen var aa ta bussen ned til stranda, men jeg somla saa lenge at det rakk aa bli overskyet saa da gadd jeg ikke det. Det ble en rusletur ned til sentrum istedet. Litt spising og litt ol. Og det var i grunn det.

Gjestehuset er koselig (rommet mitt er i 2.etg paa bildet), og i formiddag spilte de til og med musikk av Tom McRae i resepsjonen :D Det passer egentlig bra aa ha en litt lat dag i dag, for de neste dagene blir det mye hard reising. Om 4 timer tar jeg nattbuss til Belize City, og forste mulige buss derifra igjen og opp til grensa til Guatemala. De neste 4 nettene skal jeg sove paa nytt sted hver dag og det er endel reising imellom ogsaa. Og ikke all reisinga er av det lettvindte slaget heller.  Jeg er glad jeg har doktorgrad og svart belte i soving paa ymse transportmidler for det kan jeg trenge!!

Nattbuss i dag blir spennende, med grensepassering i nattens mulm og morke. Har ihvertfall hort masse bra om komforten paa disse bussene, haaper bare de klarer aa holde AC-en paa et rimelig nivaa - fryse gjor jeg nok av hjemme. Og lurer paa hvor lenge jeg maa vente i Belize City for jeg finner en buss som gaar til San Ignacio. I teorien gaar de en gang i timen, men i praksis er det ikke godt aa si. Men det er i morgen.

Endelig fremme

Etter en litt kort flytur, lang ventetid i Paris, en lang flytur, en kort busstur og en kort rusletur er jeg fremme paa hotellet i Cancun.

Turen gikk greit den - det vaerste var ventetiden paa CDG-flypassen. Mokkaflyplass!!! Jeg klarte aa finne noe mat, men overkokt pasta og smaklos saus fikk Air France sin flymat til aa fremstaa som rene gourmetmaaltidet!! Men de hadde ol paa kiosken og roykerom saa jeg fikk tiden til aa gaa paa et vis.

Flyturen over havet ble tilbragt sovende mer eller mindre. Jeg var vaaken og spiste to ganger. Og var kanskje vaaken en 20min periode i tillegg. Maks to timer vaaken mellom Paris og Cancun er ingen dum reise. Jeg har virkelig doktorgrad i soving paa fly. AA faa godt med rodvin og schnaps til maten hjalp jo det ogsaa :D

Telefonen min krangler litt med meg her. Jeg har internasjonalt sim som i teorien skal fungere bra, men det gjor det altsaa ikke her ihvertfall. Skal ta meg en tur ut og se meg om etter lokalt sim og se om det loser problemet :)

Hotellet jeg bor paa er basic men hyggelig. Skal bare vaere en natt her. Og apropos det maa jeg rusle tilbake til busstasjonen og se om jeg finner en billett til nattbussen til Belize. Og lete opp noe mat. Alltid noe aa gjore..

Klar - ferdig - pakk!!

Da er det snart tid for tur igjen. Kina har faktisk blokkert denne bloggen så reisebloggene fra den turen måtte havne et annet sted. Litt kjipt - skal vurdere å flytte noen av de hit, men ikke akkurat nå.

Denne gangen går turen til Mellom-Amerika. Nærmere bestemt Mexico, Guatemala og Belize. Reisefølget denne gangen er meg selv. Og ryggsekken. Er en stund siden jeg har reist alene nå så det skal bli spennende.  Og morsomt.

Men hvordan pakker man til tur, er det en del som lurer på, så jeg tenkte jeg likesågreit kunne lage en blogg om det. Hva man tar med seg er selvfølgelig avhengig av hvor man skal og hva man skal gjøre. Denne turen vil foregå i jungel og på stranda. Jeg skal dykke og være endel på stranda, men ikke bare det. Det kan lønne seg å kle seg litt anstendig i noen av områdene jeg skal være i. Det vil for det meste være varmt, men jeg skal også være litt i høyden og være ute om natta og da er det ikke så varmt. Jeg kommer som regel til å bo rimelig basic, og til tider også på sovesal (eget bad vil jeg nok sjelden ha). Ellers finnes det mygg, og sykdommer mygg kan gi. Så hva tar jeg med meg? Minst mulig selvfølgelig. Og min definisjon av minst mulig ser slik ut denne gangen:

Klær og sko(inkl det jeg reiser i): Joggebukse, en langermet genser, en fleecejakke, 2 korte shorts, 2 knelange shorts, en kjole, 6 topper, 1 tskjorte, 3 bikinier, truser, 2 par sokker, bh'er, pysjamas m/shorts, regnponsho, sandaler, joggesko, sjal, sarong, "skaut" til å ha på hode for å beskytte meg mot sola.

Annet utstyr: Multitool, hengelås, hengelås m/wire, kopp, solbriller, gaffateip, silkelakenpose, antibac, en liten pakke våtservietter og noen pakker Kleenex

Reisemedisin: Myggmiddel til bruk på hud, og et annet myggmiddel til tekstiler. Paracet, Ibux, 2 typer antibiotika, reisesyketabl, piller mot diare og mot forstoppelse, sårrens og litt plaster, gnagsårplaster, sårstrips, allergimedisin, lokalbedøvende krem, febermåler, canesten, øyebadevann. Og vaksinasjonskort.

Toalettsaker: mikrofiberhåndkle, shampo, såpe, deo, fuktighetskrem, solkrem, hårspray/voks, pinsett, negleklipper, tamponger, mascara. 

Annet: Guidebok over mellom-Amerika, spansk reiseordbok, bok å lese, bok å skrive reisedagbok i, dykkebok/logg, penner, kortstokk, kamera, mobil, ipod (og ladere til disse), pengebelte.

Ellers må jeg selvsagt ha med pass, penger, kredittkort, reisepapirer, og forsikringsbevis. Jeg pleier også å lage en lapp eller to med alle viktige telefonnummer på (nærmeste pårørende, passnummer, forsikringsinfo, nummer å ringe hvis jeg må sperre kredittkort og telefon osv. Sånn i tilfelle alt skjærer seg).

Dette høres kanskje mye ut og det er mange ulike ting. Det er derimot ikke mye i volum. På bilde under ser dere alle tingene lagt utover. Når dette ble pakket i sekken var den litt over halvfull. 

Et siste reisetips: Jeg har opplevd å ikke få ryggsekken min før 2 uker uti ferien så jeg pakker alltid ekstra klesskift og ting jeg vet jeg trenger de første dagene i en liten sekk som jeg tar med meg inn i flyet. 2 uker med indiske truser setter sine spor.....