Jeg har mye aa gjore, og relativt liten tid. Saa etter en natt i Tikal var det ut paa veien igjen. I det jeg skulle forlate hotellet for aa finne minibussen til Flores/St. Elena kom ei dame til meg og saa det var problemer langs veien. Det viste seg at to gjester som skulle til Belize nettopp hadde faatt melding om at sjaaforen ikke kom fordi det var voldsomme opptoyer et sted paa veien. Det var masse brennende bildekk i veien og veien var rett og slett stengt. Ingen kom forbi. Men man hadde ikke informasjon om noyaktig hvor det var braak. Jeg skulle jo ikke til Belize, men noe av veien til Flores er den samme som til Belize. Og er det noe man IKKE vil saa er det aa havne midt oppi en slik situasjon naar man reiser alene, og som jente, paa en lokalbuss. Jeg vet ikke hva de er saa sinte for, men jeg er helt sikker paa at det ikke er min feil. Likevel kan en slik situasjon bli veldig farlig. Gutta i resepsjonen paa hotellet tok en telefon og fant ut at det IKKE gjaldt veien mot Flores. Heldigvis. Saa var det bare aa krysse fingrene for at dette ikke spredte seg til andre steder.det var en grei åpninnelse om at guatemala ikke er verdens fredeligste land og at man bør være forsiktig. og at marginene er små. (jeg kjørte jo der knapt et døgn før. og om at det som regel går bra, tross alt.
Det er ganske morsomt aa kjore slike lokal-minibusser. Man sitter tett, det er mye folk og mye liv. Jeg kan jo ikke saerlig mye spansk, men kan tydeligvis ha ganske lange samtaler med de jeg motte likevel. Engelsk og kroppspraak fra meg, og spansk og kroppspraak fra dem. Og det fungerer paa et vis :) Trafikken i Guatemala er relativt snill. Veiene er helt ok (de har faktisk asfalt mange steder) og bilene holder seg i den kjorebanen de skal. Men det gaar fort. Og det skjer jo ett og annet som virker skrekkelig paa en dressert nordmann. Baggasjen plasseres paa taken paa minibussen, og det er jo helt kurant. I forste landsbyen vi kom til etter Tikal var det ganske mye baggasje som skulle paa. Bussjaaforens lille hjelper hoppet paa taket og tok imot baggasjen. Passasjerende kom paa, og sjaaforen ga full gass. Med en mann paa taket som forsñkte aa sikre lasten :P Det gikk virkelig fort. Det var en litt forblaast mann som kom ned fra taket og inn i bussen naar den stanset 5 minutter senere...
Fremme i Flores/St.Elena var det en time aa vente paa neste buss til Rio Dulce. Og jeg maatte tisse (man maa jo drikke vann i varmen). What to do...hvor er doen og hva gjor jeg med sekken??? Sekken ble lenket fast til en benk med wire-hengelaas foran vakta paa venterommet. Og aa sporre om hvor doen er det faar jeg til paa spansk :) jeg spurte rett og slett vakta og han pekte og alt gikk saa bra saa. Bussturen gikk uten store hendelser. Jeg fikk snakket litt med folk (de paa spansk og jeg paa engelsk, men kroppspraak som felles plattform), og etterhvert kom det en fyr som kunne engelsk. Lettvidt for han fortalte meg naar jeg skulle av :) Totalt tok det 7 timer fra jeg gikk fra Tikal Inn til jeg kom til Hotel Backpakers her i Rio Dulce, og det er slett ikke vaerst.
Jeg har ikke spist saa mye de siste dagene, saa dagens middag gikk ned paa hoykant! Jeg bor paa sovesal her, men er eneste gjest paa rommet saa blir en fredelig natt. Jeg er bra trott etter en dag som startet allerede klokka halv fire! Rommet ligger mer eller mindre ute paa elva, og jeg gleder meg til aa krype i koya og sovne til lyden av bolgeskvulp.
Eneste grunnen til at jeg er i Rio Dulce er for aa ta en baattur til Livingston. Det skjer allerede i morgen tidlig. Naa er det bare en ol og saa god natt.
Det er ganske morsomt aa kjore slike lokal-minibusser. Man sitter tett, det er mye folk og mye liv. Jeg kan jo ikke saerlig mye spansk, men kan tydeligvis ha ganske lange samtaler med de jeg motte likevel. Engelsk og kroppspraak fra meg, og spansk og kroppspraak fra dem. Og det fungerer paa et vis :) Trafikken i Guatemala er relativt snill. Veiene er helt ok (de har faktisk asfalt mange steder) og bilene holder seg i den kjorebanen de skal. Men det gaar fort. Og det skjer jo ett og annet som virker skrekkelig paa en dressert nordmann. Baggasjen plasseres paa taken paa minibussen, og det er jo helt kurant. I forste landsbyen vi kom til etter Tikal var det ganske mye baggasje som skulle paa. Bussjaaforens lille hjelper hoppet paa taket og tok imot baggasjen. Passasjerende kom paa, og sjaaforen ga full gass. Med en mann paa taket som forsñkte aa sikre lasten :P Det gikk virkelig fort. Det var en litt forblaast mann som kom ned fra taket og inn i bussen naar den stanset 5 minutter senere...
Fremme i Flores/St.Elena var det en time aa vente paa neste buss til Rio Dulce. Og jeg maatte tisse (man maa jo drikke vann i varmen). What to do...hvor er doen og hva gjor jeg med sekken??? Sekken ble lenket fast til en benk med wire-hengelaas foran vakta paa venterommet. Og aa sporre om hvor doen er det faar jeg til paa spansk :) jeg spurte rett og slett vakta og han pekte og alt gikk saa bra saa. Bussturen gikk uten store hendelser. Jeg fikk snakket litt med folk (de paa spansk og jeg paa engelsk, men kroppspraak som felles plattform), og etterhvert kom det en fyr som kunne engelsk. Lettvidt for han fortalte meg naar jeg skulle av :) Totalt tok det 7 timer fra jeg gikk fra Tikal Inn til jeg kom til Hotel Backpakers her i Rio Dulce, og det er slett ikke vaerst.
Jeg har ikke spist saa mye de siste dagene, saa dagens middag gikk ned paa hoykant! Jeg bor paa sovesal her, men er eneste gjest paa rommet saa blir en fredelig natt. Jeg er bra trott etter en dag som startet allerede klokka halv fire! Rommet ligger mer eller mindre ute paa elva, og jeg gleder meg til aa krype i koya og sovne til lyden av bolgeskvulp.
Eneste grunnen til at jeg er i Rio Dulce er for aa ta en baattur til Livingston. Det skjer allerede i morgen tidlig. Naa er det bare en ol og saa god natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar